Tornerose

 

Et eventyr af Brødrene Grimm - KHM 050

(oversatt av Kirsten Hirte Milkereit fra "Grimms Märchen")

 

Det var engang for lenge siden en konge og en dronning, de sa hver dag: "Å, hadde vi bare hatt et lite barn!"  men de fikk ikke noe barn.

En dag, da dronningen skulle bade, kom det en frosk krypende på land og snakket til henne : "Du skal få ditt ønske oppfylt. Før et år er omme skal du føde en datter."

Det gikk, som frosken hadde sagt. Dronningen fødte en datter, som var så vakker, at kongen ble fra seg av glede og besluttet å feire en stor fest.

Han inviterte ikke bare sine slektninger, venner og bekjente, men også de vise feene, for at de skulle holde deres hånd over barnet.

Det var tretten feer i kongens rike, men fordi han kun hadde tolv gulltallerkener, som de skulle spise av, så måtte en av dem bli hjemme.

 

Festen ble feiret med stor prakt, og da den var ferdig, gav feene barnet sine vidunderlige gaver. Den ene gav hende godhet, den andre skjønnhet, den tredje rikdom og slik ga de henne alt som man kunne ønske seg i verden.

Da elleve feer hadde gitt deres gaver, trådte plutselig den trettende inn i salen. Hun ville hevne seg, fordi hun ikke ble invitert, og uten å hilse eller se på noen, ropte hun med høy stemme: "Når kongsdatteren er femten år, skal hun stikke seg på en spinnetein og falle død om!" Uten et ord snudde hun seg og gikk ut av salen.

Alle var forskrekket, men da trådde den tolvte feen frem, hun som enda ikke hadde gitt sin gave. Hun kunne ikke oppheve det onde ønsket, bare gjøre det til en mildere dom, derfor sa hun: "Men det skal ikke være døden, istedenfor skal kongsdatteren falle i dyp søvn som skal vare i hundre år."

Kongen, som gerne ville bevare sitt barn fra ulykken, befalte at alle spinneteiner i hele kongeriket skulle brennes.

 

Kongsdatteren vokste til og samtlige gode ønsker fra de vise feene ble oppfylt. Hun ble så vakker, vennlig og klok, at alle som så henne, måtte bli glad i henne.

På dagen hun fylte femten år, gikk kongsdatteren rundt alene på slottet. Hun ville se seg omkring, gikk alle steder og kikket på alle stuer og kamre, akkurat slik hun hadde lyst til. Til slutt kom hun til det gamle tårnet. Hun gikk opp den trange vindeltrappen og kom til en liten dør.

I låsen sto en rusten nøkkel, og da hun vred den om, spratt døren opp og da satt en gammel kone i en liten stue, og spant lin på en spinnetein.

"God dag, gamlemor," sa kongsdatteren, "hva gjør du der?"

"Jeg spinner", sa den gamle konen og nikket med hodet.

"Hva er det for en ting, som snurrer og hopper så morsomt?" sa jenta, tok tak i spinneteinen og ville også spinne. Men straks hun rørte på teinen, så gikk spådommen i oppfyllelse og hun stakk seg i fingeren. I samme øyeblikk sank hun om på sengen, som sto der, og hun falt i dyp søvn.

Og denne søvnen bredte seg over hele slottet: Kongen og dronningen falt i søvn og hele hoffet med dem.

Da sovnet også hestene i stallen, hundene i gården, duene på taket, fluene på veggene, ja, selv ilden som spraket i ovnen på kjøkkenet sluknet og ble stille. Steiken holdt opp å steke, og kokken, som skulle til å fike til kjøkkengutten for noe han hadde gjort galt, slapp taket i ham og sovnet. Vinden stilnet og på trærne forran slottet var det ikke et blad som rørte seg.

Rundt slottet begynte det å vokse en tornehekk, som ble høyere hvert år og til slutt ble hekken så høy, at man ikke kunne se noe av slottet lenger, ikke engang flagget øverst på taket.

Rundt om i landet ble sagnet fortalt, om den vakre sovende tornerose, slik ble kongsdatteren kalt.

Fra tid til annen kom kongssønner som ville bryte seg gjennom hekken og inn i slottet. Men det var umulig for dem, tornene hadde tvinnet seg sterkt sammen, slik at når kongssønnene hang seg fast i dem, ble de holdt fast og kom seg ikke løs, og de døde en ynkelig død.

Etter mange, mange år kom det igjen en kongesønn til landet og han hørte en gammel mann fortelle om tornehekken og om slottet bak hekken, der det sov en vidunderlig kongsdatter, kalt tornerose. Hun skulle ha sovet i hundre år og med henne kongen, dronningen og hele hoffet. Den gamle hadde også hørt av sin betefar, at allerede mange kongssønner hadde forsøkt å trenge gjennom tornehekken, men de var blitt hengende fast og døde.

Da sa kongssønnen: "Jeg er ikke redd, jeg vil ut å se den vakre tornerose." Den snille gamle mannen kunne fraråde ham så mye han ville, han hørte ikke på hans ord.

 

Men nå var akkurat de hundre år omme og dagen var kommet, da tornerose skulle våkne fra den dype søvnen. Når kongssønnen nærmet seg tornehekken, var den blitt til mange skjønne store roser.

Hekken åpnet seg for han av seg selv og låt han slippe gjennom. Bak han lukket den seg igjen. I slottsgården så ham de sovende hestene og hundene, på taket satt duene med hodet under vingen. Og da han kom inn i slottet, så han fluene som sov på veggen. Kokken holdt hånden, som om han skulle gripe tak i kjøkkengutten og piken satt sovende forran høna som hun skulle ribbe.

Kongssønnen gikk videre og så hele hoffet ligge i salen og sove, og oppe ved tronen lå kongen og dronningen. Han gikk videre og det var så stille at han kunne høre sin egen pust. Endelig kom han til tårnet og han åpnet døren til det lille tårnrommet, hvor Tornerose lå og sov. Der lå hun og var så vakker at han ikke kunne få øynene fra henne og han bøyde seg og ga henne et kyss. Med det samme slå hun øynene opp, våknet og så vennlig på ham.

Så gikk de sammen ned og da våknet kongen og dronningen og hele hoffet, og de så på hverandre med store øyne.

Hestene i stallen reiste seg opp og strakte seg, hundene løp omkring, logret og bjeffet. Duene på taket tok hodet frem fra vingen, så seg omkring og fløy over markene, fluene krøp videre på veggene, ilden i kjøkkenovnen flammet opp slik at maten kokte videre. Kokken ga kjøkkengutten en ørefik, slik at han skrek og piken ribbet høna ferdig.

Og så ble kongesønnens bryllup med Tornerose feiret med pomp og prakt og de levde lykkelig sammen til sine dagers ende.