Slik kan man treffe Bymusikantene i byen Bremen i Tyskland!

Bymusikantene fra Bremen
Av Brødrene Grimm

(oversatt fra "Grimms Märchen"                                        av Kirsten Hirte-Milkereit)

Det var engang en møller , som hadde et esel som i mange år hadde båret tunge sekker med mel for ham. Men nå var eselet begynt å bli gammelt og svakt.
Mølleren ville heller kjøpe et esel som var yngre og sterkere.
Da eselet hørte det, løp han bort. ”Hvis ingen trenger meg her lenger, går jeg heller til Bremen og blir bymusikant! Iha,iha.”

Eselet hadde ikke kommet særlig langt, da møtte han en hund som lå så trist ved veikanten.
”Hvorfor ligger du der? Hva skal du ?” spurte Eselet.
” Akk, voff voff, ” sa hunden, ” jeg er gammel og duger ikke til å gå på jakt mere. Min herre ville skyte meg, men da løp jeg min vei.”
”Bli med meg!” sa eselet ”Vi kan gå sammen til Bremen for å bli bymusikanter.”
”Voff, voff, hurra !” sa hunden og sammen gikk de videre.
Forran gikk eselet og bak han hunden.

De hadde ikke gått langt, da møtte de en katt. Den satt ved veikanten og så svært bedrøvet ut.
”Hva er det med deg pus?” spurte eselet.
”Akk, mijauu.” svarte katten. ”Jeg har blitt gammel og har fått dårlige tenner. Jeg klarer ikke å fange mus lenger. Nå ble jeg kastet ut av huset og må sove ute. Da ville jeg heller gå min vei. Men jeg vet ikke hvor jeg skal nå.”
” Bli med oss !” sa eselet ” Vi skal gå til Bremen og bli bymusikanter. Du kan være med å synge.”
”Det vil jeg gjerne. Mjau,mjau, hurra !” svarte katten. Og sammen gikk de videre.
Forran gikk eselet, bak han labbet hunden og bakerst gikk katten på sine silkepoter.”

Like etter kom de forbi en bondegård. Da hørte de en hane som gol som en gal.
”Hvorfor skriker du på denne måten?” spurte eselet.
”Kykkeli –ky-ky-ky ” svarer hanen. ” Jeg må skrikke. Imorgen er det slutt. Bonden skal få gjester og de vil spise meg! ”
” Skynd deg og bli med oss” svarte eselet, ”vi skal til Bremen for å bli bymusikanter. Stemmen din er god.”
”Kykeliky, hurra !” Svarte hanen og sammen gikk de videre.
Forran travet eselet, bak han labbet hunden, bak hunden gikk katten og over dem fløy hanen.”

De kunne ikke komme frem til Bremen på en dag. Sent på kvelden kom de til en skog og der skulle de overnatte. På himmelen lyste månen og stjernene.
Eselet og hunden la seg under et stort tre, katten klatret oppi treet og hanen fløy helt opp til tretoppen.
Han så seg omkring og fikk øye på noe som lyste. ”Kykeliki!” ropte han, ” jeg ser et lys!Kanskje det er et hus?”

”La oss heller gå ditt” sa eselet. Fordi alle var sultne, listet de seg gjennom skogen, frem til huset.
Eselet kikket inn i vinduet. ”Hva ser du?” spurte hanen.
” Jeg ser mange røvere som sitter rundt et bord som er dekket med god mat og drikke.”Svarte eselet.
”Det hadde vært noe for oss” sa hanen.
Så tenkte dyrene etter hvordan de kunne jage bort røverne. Endelig fikk de en ide:
Stille lagde de en pyramide forran vinduet til huset:

Hunden klatret opp på ryggen til eselet. Katten klatret oppå hunden og til slutt fløy hanen opp og satt seg på hodet til katten.
På et tegn satte alle fire igang med musikken sin : Eselet skrøt, hunden gjødde, katten mjauet og hanen gol.
Så hoppet de alle sammen inn gjennom vinduet.
Røverne ble vettskremte. De var sikker på at det kom spøkelser og de flyktet ut i skogen.
De fire musikantene ble glade og satte seg til bords. De spiste godt og da de var mette, slukket de lyset og la seg ned for å sove.
Eselet la seg i tunet, hunden bak døra, katten forran peisen og hanen fløy på taket av huset.

Siden de var trette etter den lange turen sovnet de straks.

Da røverne så at det ikke var lys i huset lenger, og alt var stille og rolig, sa lederen:
” Vi skulle ikke latt oss skremme” og han sendte en av røverne tilbake til huset.
Alt var stille og han listet seg inn.
Det var mørkt og han skulle tenne et lys i glørne av peisen. Men det som lyste ved peisen var øynene til katten. Hun ble skremt og freste og kloret ham i ansiktet.
Røveren ble veldig redd og løp til døra for å forte seg ut. Men der lå hunden, som sprang opp og bet ham i beinet. Da røveren løp over gårdsplassen, ga eselet ham et spark med bakbena. Hanen ropte fra taket: ”kykelikyyyy!”

Røveren løp alt han kunne tilbake til de andre røverne og sa: ”I huset bor det en heks og spøkelser. Heksen klorte meg gjennom ansiktet og et spøkelse stakk megi benet med en skarp kniv. På tunet var et stort uhyre som slå på meg en trekubbe ! Og oppe på taket satt dommeren som ropte : stopp tyyyyven!”
Fra nå av våget røverne ikke å gå til det huset lenger.

De fire dyrene ble musikanter i byen Bremen og de likte så godt å bo i huset, at de aldri mer ville bort derfra.

Og hvis de ikke er døde så lever de i huset sitt ennå...

Snipp snapp snute er eventyret ute ☺