Den søte grøten   (av Brødrene Grimm)

(direkte oversatt fra originalutgaven,

av Kirsten Hirte-Milkereit)

Det var en gang en fattig og from liten pike som levde alene med sin mor og de hadde ingen ting mer å spise.
Da gikk piken ut i skogen og der møtte hun en gammel kone, som allerede visste hva som var i veien. Hun ga piken en liten gryte, til denne skulle hun

si: „Kok lille gryte!“ , så ville den koke god og søt hirsegrøt .
Og når hun sa: „ Stans lille gryte“, så ville den slutte å koke.

Piken gikk hjem med gryten til sin mor og fra nå av var det slutt på fattigdom og sult og de spiste den søte grøten så ofte de ville.
En dag når den lille piken ikke var hjemme, sa moren: „ Kok lille gryte“ , da koker den og moren spiser seg mett. Nå vil hun at den lille gryten skal slutte å koke, men hun husker ikke ordene. Da koker den videre og grøten stiger over kanten på gryta og koker og koker , køkkenet og hele huset full og også nabohuset og så hele gaten, som om den skulle mette hele verden.
Det blir den største nød og ingen menneske vet, hvordan det kan hjelpe seg.
Endelig, når det er kun et hus igjen, kommer den lille piken hjem og sier bare:
„Stans lille gryte“, da stopper den og holder opp med å koke.
Og de som igjen ville inn i byen, de måtte spise seg gjennom grøten først.

Den lille piken levde lykkelig med sin mor i alle sine dager.

Og snipp og snapp og snute, er eventyret ute ....